Nothing har bygget et helt lite univers rundt gjennomsiktige dingser med mye personlighet, og Nothing Ear (3) er kanskje den tydeligste manifestasjonen av den filosofien så langt. Dette er trådløse ørepropper som ikke prøver å være usynlige, men tvert imot vil vise frem både innmaten og et tydelig metallpreg på både propper og ladeetui. Samtidig lover de kraftigere drivere, forbedret aktiv støydemping, hi-res lyd via LDAC og en nyhet som Nothing kaller Super Mic, der ladeetuiet fungerer som en ekstern mikrofon.
Jeg har brukt Nothing Ear (3) som mine hovedpropper over en periode, både på kontoret, på T-banen, under trening og på videomøter. Det er mye jeg liker, spesielt på designsiden og når det gjelder funksjoner og app, men det er også noen tydelige kompromisser du bør være klar over før du legger pengene på bordet.
Design og passform
Hvis du har sett tidligere Nothing-propper, kjenner du deg igjen med en gang. Nothing Ear (3) har det samme semi-transparente uttrykket, men nå krydret med blanke aluminiumsdetaljer som gir en mer premium følelse. Ladeetuiet har fått et mer solid preg med resirkulert anodisert aluminium, samtidig som den karakteristiske firkantede formen er bevart.
I hånden føles etuiet mer robust enn tidligere generasjoner, og hengslen gir lite inntrykk av å være et svakt punkt. Magnetene som holder proppene på plass er kraftigere enn før, så de ligger trygt selv om du slenger etuiet løst i sekken.
Inne i øret er Ear (3) lette og relativt kompakte til å være propper med pinne. Passformen er klassisk in-ear med silikonplugger, og Nothing legger ved flere størrelser i esken. Etter litt eksperimentering med størrelsene endte jeg opp med en god, stabil forsegling, og jeg kunne bruke dem flere timer på jobb uten ubehag. IP54-klassifiseringen gjør at jeg uten bekymring brukte dem på en fuktig joggetur og i lett regn.
Det som skiller Nothing Ear (3) i praksis, er at de ser ut som en gadget folk legger merke til. På T-banen opplevde jeg flere som kikket en ekstra gang og et par som faktisk spurte hvilken modell det var. Hvis du vil ha noe diskret og anonymt, er dette kanskje ikke propper for deg. Hvis du liker teknologiprodukter med litt showfaktor, treffer Nothing godt.
Funksjoner og tilkobling
På funksjonssiden er Nothing Ear (3) tettpakket. De bruker Bluetooth 5.4 med støtte for multipoint, slik at du kan være tilkoblet for eksempel både PC og mobil samtidig. I praksis fungerte dette godt hos meg, med rask veksling mellom møter på PC og musikk på telefon.
Nothing X-appen er fortsatt navet i opplevelsen, og her har Nothing gjort en god jobb. Du får:
- Tilpasningsbar EQ med detaljerte innstillinger
- Personlig lydprofil basert på en enkel hørselstest
- Valg mellom ulike ANC-profiler og transparensnivåer
- Spillmodus med lavere forsinkelse
- Mulighet for å skreddersy klype- og trykkstyring på hver propp
Har du Nothing-telefon, får du i tillegg dypere integrasjon, blant annet rask tilgang til assistent og bedre samspill med Super Mic og notatfunksjoner. Det fungerer mer sømløst i Nothing-økosystemet enn på andre Android-telefoner, selv om alt det grunnleggende også fungerer på iOS og andre Android-mobiler.
Det er også støtte for LDAC for hi-res lyd, i tillegg til de vanlige SBC og AAC. Det er derimot ingen aptX, som noen Android-brukere vil savne, særlig på telefoner der LDAC enten ikke støttes eller ikke er aktivert.
Lydkvalitet
Det viktigste med ørepropper er fortsatt hvordan de låter, og her leverer Nothing Ear (3) jevnt over bra, men med en tydelig signatur. De nye 12 mm-driverne gir mer dynamikk og bedre bassfundament enn tidligere generasjoner. På elektronisk musikk og moderne pop får du en fyldig, energisk bass som driver låtene fremover uten å bli grøtete, så lenge du ikke overdriver EQ-en.
I standardinnstillingen er lydsignaturen litt V-formet, med løftet bass og litt fremhevede diskantområder. Det gjør at mange låter oppleves som detaljerte og engasjerende, men på enkelte innspillinger kan vokaler og s-lyder bli litt skarpe hvis du liker høyt volum. Her måtte jeg justere EQ-en i appen for å roe ned øvre diskant litt, spesielt til lengre lyttesesjoner med akustisk musikk og podkaster.
Mellomtonen er generelt ryddig, med god separasjon av vokaler og instrumenter. På en roligere spilleliste med norske visesangere opplevde jeg en fin nærhet i stemmene, og gitarer og strykere hadde god tekstur. Det er ikke like raffinert og silkemykt som i de aller beste premium-proppene fra Sony og Bose, men til prisklassen er det absolutt godkjent.
Romfølelsen er et lite høydepunkt. Lydbildet oppleves bredere enn det jeg er vant til fra mange konkurrenter i samme prisklasse, og spatial audio-funksjonen kan gi ekstra dimensjon på enkelte innspillinger, selv om det fortsatt føles mer som en gimmick enn en nødvendighet i hverdagsbruk.
Støydemping og samtalekvalitet
Aktiv støydemping er et sentralt salgsargument for Nothing Ear (3). På papiret snakker vi om kraftig støydemping, adaptiv ANC og flere profiler som tilpasser seg omgivelsene.
I praksis vil jeg beskrive ANC-en som god, men ikke klasseledende. På kontoret fjernet den effektivt jevn bakgrunnsstøy fra ventilasjon og tastaturklapring, slik at jeg kunne jobbe komfortabelt på moderat volum. På T-banen ble mye av drønnet og skinnesuset dempet, men de helt skarpeste lydene og enkelte stemmer snek seg fortsatt gjennom, spesielt når toget nærmet seg stasjoner.
Vind håndteres helt greit, men ikke perfekt. På en blåsete tur langs sjøen ble det fortsatt en del turbulenslyder, selv om algoritmene er merkbart forbedret sammenlignet med eldre generasjoner. Til ren pendling og kontorbruk er ANC mer enn god nok, men om du er ute etter den aller roligste boblen på fly eller i åpent kontorlandskap, finnes det mer effektive alternativer.
Transparensmodus gjør en ok jobb. Den slipper inn nok lyd til at jeg kunne snakke med kolleger og høre hva som skjer rundt meg i butikken, men lyden føles litt mindre naturlig og mer prosessert enn på toppmodellene fra Apple og Sony.
Når det gjelder samtalekvalitet, er bildet mer sammensatt. Selve øreproppene har flere mikrofoner og benytter både beamforming og benledning for å isolere stemmen din. For vanlige samtaler fungerte dette godt hos meg. Motparten hørte meg tydelig både inne og ute, selv om lyden fikk den karakteristiske trådløse Bluetooth-klangen.
Så kommer vi til Super Mic, som er hovedtrikset til Nothing Ear (3). Ladeetuiet har egne mikrofoner og en fysisk TALK-knapp, og tanken er at du holder etuiet opp som en liten håndholdt mikrofon når du vil ha ekstra klar og retningsstyrt tale. I teorien er dette genialt, spesielt til korte videoer, intervjuer eller notater.
I praksis er det mer ujevnt. Når jeg bevisst holdt etuiet riktig og stod rolig, fikk jeg ofte renere og mer fokusert lyd enn fra selve proppene. Til stemmememoer fungerte det faktisk ganske bra. Men så snart jeg beveget meg litt, eller glemte å holde etuiet optimalt, ble lyden mer uforutsigbar. Noen ganger ble den overraskende god, andre ganger mer dempet og litt hul.
Til vanlig bruk opplevde jeg derfor Super Mic mer som en kul tilleggsmulighet enn noe jeg reelt er villig til å basere viktige opptak på. For korte notater og en kjapp video til sosiale medier fungerer det helt fint, men skal du gjøre mer seriøst innhold, ville jeg fortsatt valgt en dedikert mikrofon.
Batteritid og lading
Nothing Ear (3) har fått større batterier i proppene enn tidligere, og produsenten lover opptil rundt 10 timer lytting uten ANC og omkring 5,5 timer med ANC aktivert, samt total spilletid på opptil rundt 38 timer med etuiet uten ANC. Med ANC på havner du et godt stykke ned fra dette. Det er støtte for både USB-C-lading og trådløs lading, og en rask 10 minutters kablet lading kan gi mange timers avspilling uten ANC.
I min bruk med ANC på store deler av tiden lå jeg typisk på rundt fire og en halv til fem timer før proppene måtte tilbake i etuiet, noe som stemmer godt med forventningene. Etuiet ga flere fulle oppladinger før jeg måtte finne frem en USB-C-kabel.
Trådløs lading er et stort pluss i hverdagen. For meg som allerede har en ladeplate på skrivebordet, ble det naturlig å bare dumpe etuiet der hver gang jeg kom på jobb. Da slapp jeg nesten helt å tenke på batteri. Samtidig er batteritiden ikke helt på topp i klassen, spesielt hvis du bruker LDAC og ANC samtidig, der du kan falle ned mot relativt korte økter før lading. For korte pendler og jobbdager går det fint, men for lange flyreiser kan du fort måtte lade underveis.
I bruk i hverdagen
Der tekniske spesifikasjoner bare forteller halve historien, er hverdagsbruken der Nothing Ear (3) virkelig viser hvem de passer for.
På kontoret ble de raskt et fast følge. Multipoint gjorde at jeg sømløst kunne hoppe mellom møter og musikk. ANC fjernet nok støy til at jeg kunne konsentrere meg, men var samtidig ikke så aggressiv at jeg følte meg helt isolert. Jeg tok meg selv i å bruke transparensmodus oftere enn på mange andre propper, nettopp fordi det er praktisk å høre når noen prøver å få kontakt, selv om det ikke låter helt naturlig.
På vei til jobb på T-banen fikk jeg en forutsigbar opplevelse: drønn og rulling ble redusert, men ikke fjernet. Sammenlignet direkte med premiummodeller fra Sony og Bose opplevdes Nothing Ear (3) et lite hakk bak på ren støydemping, men lydsignaturen og energien i bassen gjorde likevel at jeg ofte koste meg mer med musikken.
Til trening var IP54-sertifiseringen og den lette vekten viktigere enn alt annet. På en lengre intervalløkt satt proppene godt på plass, uten at jeg trengte å justere dem underveis, og svettevirkningen var aldri et problem. Vindstøy i ANC-modus var litt merkbar på de mest åpne partiene, så her endte jeg ofte med å slå av ANC og heller skru litt opp volumet.
Super Mic brukte jeg mest til stemmememoer på vei fra møter, der jeg ofte bare trykket inn TALK-knappen, holdt etuiet opp og pratet inn noen kjappe notater. I de situasjonene gjorde funksjonen jobben sin bra. I mer hektiske omgivelser eller når jeg byttet mellom ulike apper, ble begrensningene tydeligere.
Hvem passer Nothing Ear (3) for?
Nothing Ear (3) legger seg i det øvre mellomskiktet prismessig, og de konkurrerer direkte mot modeller som Samsung Galaxy Buds3, AirPods Pro for iPhone-brukere og mer tradisjonelle favoritter fra Sony og Bose.
Du bør særlig vurdere Nothing Ear (3) hvis:
- Du liker Nothings estetikk og vil ha ørepropper som ser annerledes ut enn alt annet.
- Du verdsetter en god app med mye tilpasning, LDAC-støtte og multipoint.
- Du ofte tar samtaler og liker ideen om å kunne bruke etuiet som en ekstern mikrofon til korte opptak og notater.
Hvis hovedprioriteten din er så effektiv ANC som mulig, finnes bedre alternativer. Det samme gjelder hvis du er ekstremt opptatt av mest mulig naturlig transparensmodus eller ønsker lengst mulig batteritid med hi-res audio aktivert.
Innenfor Nothing-familien finnes også mer prisgunstige alternativer. CMF Buds Pro 2 og CMF Buds 2 Plus gir mye av den samme lydopplevelsen og ANC-ytelsen til en lavere pris, men uten premium-materialene og Super Mic-løsningen i etuiet.
For deg som liker designet, vil ha en fleksibel app og synes Super Mic høres ut som en morsom og til tider nyttig bonus, er Nothing Ear (3) et par ørepropper du raskt blir glad i. Er du mest opptatt av maksimal støydemping og helt kompromissløs lydkvalitet, er de mer et stilig og annerledes valg enn et klart førstevalg.